Ja.
Så er du herved advart.
Jeg ble "advart" den gangen gutten kom hjem og ba inderlig om å få begynne på fotball. På ekte fotball. Kommentarene florerte i bakhodet. Dugnader. Kakebaking. Kjøring hit og dit. Treninger på kveldstid. Evt trener oppdrag osv osv. Men vi storkoser oss.
Og angrer ikke et sekund på at hip hoppen blei bytta ut med fotball. For du verden for et engasjement. En glød jeg sjelden har sett maken til. Her trenes det på brassespark i trampolina på timesvis, hagen er litt etter litt blitt mer en fotballbane enn noe annet. Og kompisene stikker innom for å se på tippeligakamper på tvn i kjellerstua.
Hopp inn og bli med du og. Ei rykende fersk skisse ligger og venter på deg nemlig!
Jeg er som kjent ikke noe mårrafuggel. Tvert imot!
Så da Inge igår konstaterte at JEG måtte opp i 6 tida for å pakke utstyr og kjøre avgårde på cup, såg jeg døden i hvitøyet, og prøvde og fake på meg en blindtarmbetennelse.
Uten hell.
Her satt jeg. Klokka halv åtte, mens stadion fyltes sakte men sikkert opp, og tenkte "det kan vel ikke skade at jeg slenger meg nedpå litt på benken her et par tre timer?"
Men, jeg holdt ut.
Og sjekk den herlige gjengen da!
Kompiser som bækker hverandre opp, kommer med varmende kommentarer og jubler for hverandres lykke på banen.
Heia vårsol :)